 |
| Foto: Anne Line Biberg Av meg og min yngste sønn |
Både på godt og vondt, og det vil det sikkert fortsette med resten av livet. Mange bekymringer, men utrolig mye glede.
Som småbarnsmor har jeg begynt å tenke på helt andre ting enn jeg gjorde før. Jeg var også en av de som har sagt, at når jeg får barn skal jeg ikke sitte å snakke om barna mine hele tiden sånn som mange andre småbarnsmødre.....jeg har gått rett i fella. Det er jo kansje ikke så rart, siden det er det livet dreier seg om når man er i mammapermisjon ;) Jeg kan vel tørre å si at jeg ikke var fullt så ille med førstemann, men siden jeg ble sykemeldt før jeg fødte min andre lille prins i mai så har livet mitt snudd seg på hodet både fysisk og psykisk. Kroppen bruker lengre tid på å hente seg inn merker jeg, men det skal jeg nok klare å trene meg opp igjen. Jeg jobber hardt med treningen for tiden, og siden ferien er over er det bare å legge om kostholdet sitt igjen.
Den psykiske delen har vært tøff i det andre svangerskapet. Dette var noe jeg ikke var forberedt på og tenkte at fødselsdepresjoner er noe som rammer damer som prøver å opprettholde karrieren sin mens de i tillegg har en baby å ta vare på. Tenker spesiellt på Kathrine Sørland som har slitt veldig. Jeg kan forstå det når karrieren hennes er ansiktet og kroppen hennes. Den forandres og i hennes yrke så må man stå på uansett.
Jeg har ikke i nærheten samme problem som henne, men jeg har fått kjenne på depresjonene allikevel. Hvorfor???? Ja, det har både jeg og helsesøster på helsestasjonen spurt meg om også. Man kan rett og slett ikke sette ord på hvorfor. Det er store omveltninger i livet og man blir plutselig bekymret for ting man aldri har vært bekymret for før. Livredd for at det skal skje de små prinsene mine noe.
Jeg skjulte dette for meg selv en god stund, selv om min mann har sett meg frustrert til tider. Det måtte komme frem til slutt og det skjedde nok spesiellt når legen på helsestasjonen så meg i øynene og spurte hvordan jeg hadde det. Tårene rant og jeg fikk ikke ut et ord. Heldigvis var vikaren for helsesøsteren vi vanligvis bruker der da....en superhyggelig ung dame som fikk meg til å prate og kom med gode råd til meg som en utenforstående person. Jeg har gått til henne for å prate noen ganger og fulgt rådene hun ga meg og det har hjulpet enormt.
Det jeg vil si til andre enten det være seg svangerskap/fødselsdepresjoner eller andre typer depresjoner:
Det er nok ikke alltid så smart å bare snakke med mødre, venninner eller andre nære. Det vil nok hjelpe litt for å lette hjertet for en kort stund, og de kan gi deg råd utifra egne meninger og erfaringer som de mener er bra for deg, fordi de vil alltid si ting som oppmuntrer deg....
Å kverne bekymringer sammen med nære venner kan også ofte forverre problemet, men å snakke med en person som står ute på sidelinjen som er kyndig er noe helt annet. De har sett mange andre som har opplevd dette før. Det er nok absolutt det beste som virkelig fungerer over lengre tid.
Tro meg, det er utrolig mange der ute som sliter med akkurat dette og det er overhode ikke noe flaut eller pinlig. Man er bare et menneske med masse følelser og hormoner som jobber iherdig i kroppen.
Grunner til at jeg ser lysere på livet igjen: Jeg har en meget snill og tålmodig mann med et godt hjerte, han er meget avslappet og har en god posjon humor. Humor er superviktig for meg, for om alt skulle være dønn seriøst hele tiden og alt skal virke helt perfekt på utsiden....det er det i grunnen ingen som verken er eller trives med. Det er viktig å ikke ta seg selv så høytidelig, noe jeg i grunnen aldri har følt at jeg har gjort heller. Men å gå gravid kan være en prøvelse til tider. Å tilbringe så mye tid som mulig med begge barna er et godt råd. Det er ikke bare Mamma´n som bør ta seg av minstemann selv om det virker som smarteste løsning akkurat der og da. Trening er super medisin. Man kommer i form igjen og får egentid.
