Gullkorn fra barnemunn

Vi har fått høre av mange at sønnen vår er så utrolig flink til å snakke. Vi har i grunnen ikke tenkt så mye på det, men får høre dette stadig vekk.

Vi har jo bitt oss merke i at han tidlig sa setninger som " Mamma, jeg skal gå å pusse tennene mine med spiderman-tannbørsten min".
Han begynte å si "Mamma" når han var 10mnd. og pappa rett etter det, siden har det gått veldig fort med resten.
Jeg tror på ingen måte at sønnen vår er unik, for de fleste av de største barna på liten avdeling (0-3 år) er veldig flinke til å prate. Noen er kansje hakket mere frempå enn andre og det har nok mere med personlighet å gjøre. Andre prater renere enn andre, sånn som r og tydelig ordstavelser slik som vår sønn gjør. Dette får tydeligvis veldig mye oppmerksomhet i positiv forstand :)
Alle barn er forskjellige og alle har sine ting de er best på, utviklingen og ferdigheter kommer i veldig ulike perioder. Noen går når de er 1 år og andre går ikke før de er 1 1/2 år, men året etter er de allikevel på samme nivå.
Jeg fikk en forespørsel om å skrive litt om dette, og har brukt litt tid på å tenke på hva jeg skulle skrive og hvorfor Oliver snakker så bra.

"Da har jeg fått ny bleie, kjente at det var greit"






En liten veslevoksen kar som er glad i å oppmuntre andre og liker rutiner akkurat som barn flest.
Forrige dagen i barnehagen hadde de lekt så lenge ute, at samlingstunden med lesing og sang uteble. Oliver tok med seg de andre barna inne på puterommet for å ha sin egen samlingstund. Dette syntes barnehagetantene var helt topp, så de kunne forberede varmmat som skulle serveres den dagen.
Barn er veldig forskjellige og dette med å være først ute med å prate, gå, spise osv. har jeg sett at mammaer syntes er spesiellt stas. For andre som dette ikke skjer med, kan det faktisk komme til punktet fryktelig bekymret, i værste fall depresjoner. Jeg tror det er viktig å ikke sette fokus på hvilke barn som er raskest ute med det ene eller det andre, men å oppmuntre både mammaer, pappaer og barn til å fortsette som man gjør og å kose seg. Da tror jeg alt går så mye bedre.

Prating...jeg tror i mitt stille sinn at sønnen vår prater mye og ordentlig, fordi vi prater mye med han og vi prater til han som en person og gjentar ord og setninger stadig vekk.
Istedenfor å rette han ved feil han sier, så gjentar vi det vi ville sagt. Som blandt annet, vi vil at han skal lære seg å si "kan jeg få" og "ja takk/ nei takk", vi repeterer.
Jeg ser jo rundt meg at andre snapper opp søte ting han sier. Til å begynne med så sa han sånt som f.eks "mimi" om maur. Noen syntes det er såååå søtt at de fortsetter å bruke disse ordene, som kommer på rekke og rad. Vi syntes selvfølgelig at dette var søtt, men vi snakket vanlig til han for det. Vi forstod hva han mente og svarte med vårt vanlige språk.
En annen ting er at barna forstår så utrolig mye mere enn det de klarer å si og uttale, og til tider har gutten vår vært så kreativ at det kommer frem nye ord som jeg absolutt kan forstå, men det heter bare ikke det. Han leter etter ord han ikke kan, mange ganger....da bruker jeg tiden til å sette meg ned, spør og prater  med han, til vi finner ut av ordene sammen.
Jeg tror det er uhyre viktig for de at vi hører på hva de har å si, selv om ikke alt er så veldig interresant bestandig. Det er viktig for dem!
Barna lærer også mange ord av hverandre, noe vi legger merke til mere og mere. Både på vondt og godt hehe.... Han blir 3 år i januar.
Dette er min erfaring og synspunkter, andre har sikkert sine.
Vi har fulgt Oliver sitt tempo når det gjelder prating og kansje vi får en annen opplevelse med minstemann som nå er 6 måneder, hvem vet??? Tiden vil vise seg ;)

Oliver´s bestevenninne kom med en fin kommentar her:
"Jeg har smokk som matcher til klærne mine" hehe...