torsdag 25. august 2011

Stress ned

Gud vet hvor mange ganger jeg har talt til 10 og andre ganger 20 og finner meg selv i å begynne å synge på en sang istedenfor å banne. For det er jo det man egentlig aller helst føler for akkurat der og da...å slenge de værste banneordene du kan, men det passer seg veldig dårlig overfor barn som snapper opp absolutt alt du sier og ikke minst når det er ord de ihvertfall ikke skal si. Grunnen til det har jeg funnet ut av at nye ord er kjempegøy....
De bruker det nye ordet og sier det sånn ca. hele tiden.
Enda mere gøy er det jo om Mamma´n, Pappa´n eller en annen ler, eller sier: Neiii...det sier man ikke.
Da kan man vel bare vente seg at akkurat det ordet blir brukt veeeldig ofte en stund.
Ignorering er noe jeg har lært meg etter vært.
Ofte må jeg snu meg bort og late som jeg ikke har hørt hva som ble sagt. Da er det ikke like gøy for knotten å bruke de ordene som de ordene som blir lagt merke til.
En ting er ihvertfall helt sikkert, jeg hører nå hvilke ord jeg bruker veldig ofte sånt som  "vettu" og " ikke sant"...hehe....
Det å ro meg bort enkelte ganger når jeg sier setninger og ord blir snappet opp rett bak meg, det har jeg blitt suveren til ;)


Som gressenke i perioder med 2 småtasser kan være en utfordring, det gjelder å holde roen.
HÆ....??
Hva sa du sa du??? Roen?! Jaaa....roen.

Stress funker dårlig både med og uten barn. Det er vel i grunnen ingen som noensinne i manns minne som har fått noen form for glede eller motivasjon når det gjelder stress.
Det er bare det at det merkes så utrolig godt med barn.
Man ser fort seg selv i barna selv om de har sin egen personlig også.
Stresser man alene så kan man veldig lett takle det, men å stresse med barn.....Da går alt galt!
De blir sutrete og vanskelig å ha med å gjøre, eller???
En ting er ihvertfall sikkert, de er super slitne når de er ferdig i barnehagen.


Blir barna egentlig sutrete uten grunn?
Eller blir de sutrete fordi vi som foreldre stresser og maser?
Lillegullet  finner på alt annet enn det jeg har tenkt på å gjøre akkurat der og da.
Tiden går fort og minsten bryr seg mindre om at jeg har dårlig tid.
Jeg har lært meg etter vært at det å ha GOD TID er kjempeviktig. Veldig god tid....
Når vi går hjem fra barnehagen kan det ta alt fra 10minutter til 30minutter og sånn er det. De vil pluteselig se på en gravemaskin som graver i veien, folk som går av bussen..."jeg vil kjøre buss" kan plutselig være et utsagn der og da. "Nei, ikke nå vennen" sier jeg først. Det svaret var han vel ikke helt fornøyd med og jeg må finne en annen løsning imens han prøver å finne på andre festlige ting å gjøre for å trekke oppmerksomheten på.
Jeg setter bremsen på vogna til minstemann og setter meg på huk foran den meget bestemte og trassige stabukken og sier: Lille venn, kom hit og få en kos: vi kan ta bussen en annen dag til butikken men det passer litt dårlig akkurat nå fordi vi skal hjem å lage middag til Pappa.
Det funker som regel mye bedre for oss. Det tar meg 2 min. ekstra tid å forklare hvorfor man ikke kan gjøre ting akkurat når han vil.
Om han ikke er fornøyd med det svaret prøver jeg fortsatt å blidgjøre eller avlede den lille stabukken og foreslår f.eks. at han kan hjelpe til med å lage middag. Jaaaa....det syntes han er kjempegøy!!!
"Jeg skjære Mamma" Hmmm..... Har du fortsatt dårlig tid eller??? Eller tenkte du, hjelpes han kan skade seg på kniven?
Jeg sier som regel "ja, det kan du vennen". Gleden i barnas øyne om å få lov til å hjelpe og å være med på ting vi gjør er kjempestas.
Vi finner en krakk han kan stå på for å nå opp til benken, får sin egen fjøl og en liten kniv ved siden meg og vi skjærer og kutter grønnsaker.
Ja, han kan skjære seg, men jeg passer jo på og før eller siden vil han gjøre det uansett tenker jeg og må lære av det. Jeg gir han jo ikke den aller skarpeste kniven før han blir litt eldre og forstår litt mere.

Far og sønn som hjelper mamma på kjøkkenet :)

Det er utrolig hvor mye en 2 -åring forstår. Man skal ikke undervurdere disse små krabatene.
Det er kansje ikke alltid det passer at barna kan hjelpe til og da gjelder det å være konsekvent når man sier "Nei, det passer dårlig nå".
Noen ganger når jeg sier det blir det kansje litt sutring med en gang, men får han ikke oppmerksomhet så gir han seg etterhvert og begynner å leke med lekene sine han har i kisten som står i stua.
Kjefting har ingen nytte for seg...det eneste man oppnår er at barna blir redde eller sinte selv. Det er nok lettere sagt enn gjort tenker mange, det er jo tilfelle. Men foreløpig har det fungert kjempefint og vi takler situasjoner uten krangling eller kjefting.
Det er vel da det gjelder å telle til 10 eller andre ganger 20,30...elller snu seg og gjøre noe annet.
Barn som ikke får så mye oppmerksomhet eller ikke får lov til å gjøre ting sammen med foreldre tror jeg blir vanskeligere å ha med å gjøre og søker ofte oppmerksomhet ved å være umulig.
Godt eksempel...eller hva skal man si? Dårlig eksempel...er tv showet SOS Barnevakten.
Grinete sutrete unger som får mest oppmerksomhet når de er umulige. Foreldrene kjefter og smeller :(
De som ofte får matrielle ting istedenfor oppmerksomhet, eller at de slår igjennom med viljen sin til slutt etter at de egentlig ikke fikk lov i utgangspunktet.


  Det eneste foreldre som kjefter og maser oppnår er at barna blir som dem selv fordi barna tror det er helt normalt og at det er sånn det skal være.








 Jeg har funnet ut at det å hjelpe er lek og moro og knytter veldig fine bånd mellom foreldre og barn.
Vi har det ihvertfall kjempegøy sammen :)
Sønnen min var livredd for støvsugeren før og kansje ikke så rart siden jeg alltid støvsuget når han lå og sov. Først måtte vi hilse på den og trykke litt på knappene. Litt skummelt fortsatt når jeg satte den på, men når han fikk prøve selv var det helt i orden.
Så lite som skal til :)




"Jeg sette på vaskemaskinen Mamma"
Vet fint lite om hvordan jenter er men gutta elsker å trykke på knapper, knotter og brytere.
De finner enhver unnskyldning for å trykke på noe.
"Jeg legge inn klærne Mamma"
Det skal du få lov til, jeg legger i en haug og han putter inni :)
Jeg stiller inn programmet og han får lov å trykke på start.
Dette er kjempestas!






Et par gode råd jeg har funnet ut av:
* Ha alltid døren åpen til vaskemaskinen og oppvaskmaskinen, for ellers vrir han og trykker helt til maskinen starter og Gud veit på hvilket program hehe....
*Se alltid inne i maskinen før du setter den på så det ikke ligger noe annet festlig inni der ;)

Viktig melding:
Dette er mine tanker og erfaringer. Jeg er så absolutt ingen bedreviter eller verdensmester og tar gjerne imot gode råd eller tilbakemeldinger.
Jeg skriver om dette fordi det er noe som opptar meg veldig mye og syntes det er viktig å ha en god tone mellom foreldre og barn.
Altfor mange barn får for liten oppmerksomhet og er ufortjent med det.

Mindre stress, gjør glade foreldre og barn :)


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar